Dekor,  Hus,  Uteplasser

Steingjerder

Fra rydningsrøys til gjerde

All rydding av land opp gjennom tidene har på en eller annen måte innbefattet arbeid med stein. 

For rydningsarbeidet er stein et problem, men som byggemateriale er den en ressurs. De eldste steingjerdene vi kjenner til, er fra så langt tilbake som eldre jernalder (ca. 500 f.Kr. – 600 e.Kr.) og knytter seg til jordbruket. Gårdsanleggene har endret seg over tid. 

Den første store omstruktureringen startet før Svartedauden, da gårdene ble samlet i store fellestun. Dette resulterte i store innmarksområder, der vi kan følge utmarksgjerdet mellom tunene. 

Utmarksgjerdet ble kalt «utgard» eller «bøgard» og er som oftest de eldste gjerdene vi finner i landskapet i dag. 

Trelastindustriens framvekst på1600- og 1700-tallet førte til avskoging i store deler av landet. Landhusholdningsselskapene i amtene oppmuntret til økt bruk av stein ved å premiere vellykkete byggverk, og stein ble brukt overalt i kulturlandskapet, fra gårdstunet og fram til utmarka. 

Allerede på slutten av 1700- tallet premierte Stavanger Amts Husholdningsselskap steingjerder som var bygget i forbindelse med nyrydding på Jæren. Disse var 1,5 alen høye og hadde en grunnbredde på 1,25 alen (1 alen = ca. 63 cm). 

Steingjerdene fikk raskt et godt rykte som hegn, til tross for at det var tidkrevende og tungt å bygge dem. I nyere tid skjedde det en radikal endring i jordbrukslandskapet som følge av lov om utskifting av 1857. Da ble små åkerlapper og teiger slått sammen til større enheter, som så ble skiftet ut mellom bøndene. 

De fleste innmarksgjerdene vi ser i dag er bygget opp i forbindelse med denne jordreformen. Steingjerdene beskyttet innmark og dyrkingsarealer, og de avgrenset fegata, der husdyrene ble ledet fra fjøset til utmarka. De ble også satt opp som eiendomsgrenser. Tilgang på materialer var ikke noe problem – når nye arealer ble tatt i bruk, måtte store mengder stein brytes opp og fraktes vekk. Enten ble de lagt i rydningsrøys på et sted som var lite egnet for dyrking, eller de ble brukt til å bygge steingjerder. Hjelpemidlene var enkle, men jobben krevende. 

Rydningssteinen var velegnet til bruk i gjerder fordi den hadde varierende størrelse, og dette benyttet bøndene seg av med stor kreativitet. Bredden på steingjerdet varierer ofte etter mengden av stein på ulike deler av dyrkingsarealet og etter hvor lett eller vanskelig det var å frakte dem ut. 

Med utbyggingen av jernbanen fra 1850-årene og fremover, ble steinmuring som håndverk for alvor utviklet. Forstøtningsmurer og bruer viser at kunnskapen om stein som materiale, om verktøy og om bearbeiding, stod høyt blant anleggsarbeiderne. Spor som viser arbeidsmetoden kan bidra til å datere anleggene.

«Granners fredsstifter»

Steingjerdene krevde ettersyn og vedlikehold. På ettervinteren eller tidlig om våren kunne man se skadevirkningene av tele og fjorårets beite. Tiden var inne til å foreta vedlikehold før dyrene ble sluppet på beite. 

I de gamle lovene ble samarbeidet mellom naboer om å holde gjerder i hevd, kalt «granners fredsstifter». Til å begynne med ble gjerdebyrden fordelt etter hvor mye land den enkelte oppsitter hadde. 

Lov om jords fredning av 1860 overførte ansvaret for gjerding til dyrenes eier. 

I 1902 kom så landbrukskommisjonens regler om gjensidig gjerdehold, og gjerdeplikten fordeles nå med en halvpart på hver bruker av gjerdet. 

Eksisterende gjerde skal holdes ved like med den standard det har, under forutsetning av at det er et fullverdig hegn. I den sammenheng ble nødvendig høyde anslått til 1,75 alen = ca. 110 cm. Men ved de mange innmarksutskiftingene rundt århundreskiftet 1800-1900, var det få steingjerder som hadde den fastsatte høyden. 

Om plassering av gjerde i forhold til grenser, sier lov om grannegjerde av 1961 at steingjerdet skal stå i grenselinjen, ikke lenger inn på naboens grunn enn på egen, og maks. 0,5 meter inn på naboens eiendom. 

Dette stemmer bra med dokumenterte tverrsnittmål på steingjerder rundt i landet. Disse har ofte en grunnbredde mellom 80 og 100 cm.